Talentutvikling

TALENTUTVIKLING

Hva kjennetegner et idrettstalent og hvordan utvikle et talent frem mot toppidrettsutøver? Mange som mener å ha kunnskaper om talent i idrett har det til felles at kunnskapene ofte er myte og i mindre grad forskningsbasert. Hva sier mytene og hva sier forskningen? Denne teksten er en første introduksjon til temaet.

Myte 1: Talent er medfødt

En skiller mellom et statisk talentbegrep, noe som er medfødt, eller et dynamisk – at talent kan utvikles over tid. Nyere forskning dokumenterer svakhetene ved å betrakte talent primært knyttet til et individs subjektive egenskaper, men i større grad å se talent- og talentutvikling i et multiperspektiv og som en dynamisk prosess der en rekke faktorer har betydning.

Myte 2: Utvelgelse av talenter må begynne når barna er små

Studier viser at tidlig talentidentifisering er problematisk. Bl.a. har ulike former for tester vist seg lite hensiktsmessige til å predikere idrettsprestasjoner senere i livet. Talent er mye mer sammensatt og komplekst og består av ulike forutsetninger og karakteristika knyttet både til person og miljø enn en tidlig talentidentifisering basert på få parametere skulle tilsi. En talentidentifisering basert på alder alene innebærer således både begrensninger og flere feilkilder.

Myte 3: For å bli god i idrett må du begynne tidlig med en idrett - alt annet er tull og bortkastet tid

Forskning viser at typisk for de som senere blir topputøvere er at de har drevet med mange ulike idretter i oppveksten inntil de blir15 år, flere enda lenger. Felles for aktivitetene var at de hadde en egenverdi, var lystbetonte og varierte, men samtidig utfordrende, tilpasset barnas og de unges forutsetninger, behov og interesser. Dessuten er det viktig med balanse i utøvernes hverdag ved bl.a. å gjøre ting utenom idretten. Allsidig trening i barneårene innebærer også mindre treningsvolum i ungdomsårene i den idretten de senere velger å spesialisere seg i.  Å utsette spesialiseringen til ca. 14-15 års alder gir med andre ord bedre uttelling i forhold til senere topprestasjoner.

Flere studier viser at unge idrettsutøvere født tidlig presterer bedre enn de som er født sent på året. Grunnen er at disse er kommet lenger i sin fysiske, mentale og sosiale utvikling enn sine treningskamerater født senere, noe som medfører en økt oppmerksomhet og bedre oppfølging fra trenerne. Likevel er det få av disse som utvikler seg til topputøvere. Paradoksalt nok viser studier at barn født sent på året oftest utvikler seg til topputøvere i fotball. Alder i seg selv er altså ingen forutsetning for å kunne lykkes i idrett.

Myte 4: Unge talenter må få tidlig matching

Derfor må unge utøvere bytte klubb dersom prestasjonsnivået i den lokale klubben er for dårlig!

Studier viser at en rekke miljøfaktorer har betydning for utvikling av unge idrettsutøvere. Det er derfor svært viktig at unge utøvere er del av et miljø som er mestrings- og ikke prestasjonsorientert, skaper utvikling, er trygt, men samtidig utfordrende og som gir rom for å feile. Utøverne må føle eierskap til miljøet som er støttende og preget av åpen og ærlig kommunikasjon. Vennskap og trivsel og det å gjøre hverandre gode vektlegges. Jo bedre klima desto større krav stiller de unge utøverne til hverandre. Et godt lærings- og treningsmiljø kjennetegnes ved en stor grad av selvbestemmelse for den enkelte, en vesentlig forutsetning for optimal utvikling og læring. Motsatt vil det psykososiale miljøet kunne oppleves som så dårlig at det vil kunne få betydning for den enkeltes treningsinnsats.

Viktigere enn klubbens prestasjonsnivå, er betydningen av andre personer som foreldre, søsken, venner og trenere. Særlig foreldre, både som rollefigurer og ved at de er tilstedeværende og interesserer seg for det barna deres er opptatt av. God kommunikasjon mellom foreldre og trener er og av betydning, særlig når barna er små. På den annen side karakteriseres både for mye og for lite foreldrestøtte som negativt.

På samme måte som nyere skoleforskning viser at læreren er den viktigste bidragsyteren til elevenes læring, spiller treneren en vesentlig rolle i forhold til unge idrettsutøveres utvikling. I tillegg til å være en dyktig pedagog, er det viktig med solide fagkunnskaper og erfaring, men særlig vektlegges trenerens rolle som motivator, omsorgsperson og samtalepartner.

«De menneskelige egenskapene som en trener har, er for meg 100 ganger 

viktigere enn hva du kan som fotballtrener» (Treneruttalelse).

Myte 5: En`oppskrift for de beste og en annen for de mindre flinke?

Studier viser at trenere med lang erfaring fra talentutvikling i idrett, ikke skiller mellom hvordan de legger til rette for talentfulle utøvere sammenlignet med de mindre talentfulle. Igjen pekes på at det å skape trygghet, gi alle positive mestringsopplevelser ut fra sine forutsetninger og at treningen er lystbetont, som viktigst. En forutsetning for samfunnsutviklingen er at det legges til rette for prestasjonskulturer der spesielt begavete personer gis muligheter til å utvikle sitt talent. Forskningsbasert kunnskap om talent og – talentutvikling tyder på at det som er bra for barn flest også bør danne grunnlag for utvikling av spesielt begavete barn, det være seg i idretten, i kunsten eller i skolen.


Les også forskningsartikkel av Jan Emil Ellingsen og Anne Grete Danielsen 

Norwegian Children’s Rights in Sport and Coaches’ Understanding of Talent

Abstract

Little research has focused on and tried to understand the link between children’s participation in sports and their human rights. In Norway, children’s leisure athletics and sports participation are regulated through rules of sport (CRS), voted in the Executive Board of the Norwegian Olympic and Paraolympic Committee and Confederation of Sports (“Idrettstinget”). The CRS represent formal legislation rooted in the UN Convention on the Rights of the Child, binding for all Norwegian sport coaches in their work with children until the age of 13. This qualitative study investigates coaches’ views of talent and talent development, and examines their views in the children’s rights perspective. The study is based on interviews with eight professional coaches in football (soccer), gymnastics, swimming and skiing. In important areas the coaches’ views are consistent with children’s rights; however, there are also coaches who speak out in violation of the rights. Les hele artikkelen her.

Kilder

Abbott, A. and D. Collins. 2004. Eliminating the dichotomy between theory and practice in talent identification and development: Considering the role of psychology. Journal of Sport Sciences (22): 395-408.

Baker, J. 2003. Early specialization in youth sport: a requirement for adults`expertice? High Ability Studies (14): 85-94

Baker, J., J. Côte`, and B. Abernethy. 2003. Learning from the experts. Practice activities of expert decision makers in sport. Research Quarterly for exercise and Sport (74): 342-347.

Bloom, B. S. 1985. Developing talent in young people. New York: Ballantine.

Carlson, R. C. 1988. The socialization of elite tennis players in Sweden: An analysis of the players` background and development. Sociology of Sport Journal (5): 241-256.

Côté, J., J. Baker, and B. Abernethy. 2007. Practice and play in the development of sport expertice. In: Tenenbaum, G., and R.C. Eklund (auth.). Handbook of Sport Psychology, 3rd ed. New York: Wiley: 184-202.

Côté, J., J. Baker, and B. Abernethy. 2003. From play to practice: A developmental framework for the acquisition of expertise in team sports. In: Starkes, J., and K.A. Ericsson (auth.). Expert performance in sports. Advances in research on sport expertise. Champaign, Illinois: Human Kinetics: 89-113.

Duda, J. L. 2001. Achievement Goal Research in Sport: Pushing the Boundaries and Clarifying Some Misunderstandings. Chap. 5 in Advances in Motivation in Sport and Exercise: 129-182.

Ellingsen, J.E., Danielsen, A.G. 2017. Norwegian Children`s Rights in Sport and Coaches` Understanding of Talent. The International Journal of Children`s Rights. London: Brill: (2) 412-437.

Ellingsen, J. E. 2009. Å forstå talent. Kronikk. Bergen: Bergens Tidende.

Ellingsen, J. E. 2015. Hva kjennetegner et talent? Kronikk. Bergen: Bergens Avisen (BA).

Gagné, F. 1995. From giftedness to talent: A developmental model and its impact on the language of the field. Roeper Review 18 (2).

Howe, M. J. A., J. W. Davison, and J. A. Sloboda.1998. Innate talents: Reality or myth? Behavioral and Brains Sciences (21): 399-442.

Martindale, R. J., D. Collins, and A. Abraham. 2007. Effective talent development: The elite coach perspective in UK sport. Journal of Applied Sport Psychology (19): 187-206.

Sarrazin, P., R. Vallerand, E. Guillet, L. Pelletier, L., and F. Cury, F. 2002. Motivation and dropout in female handballers: a 21-month prospective study. European Journal of Social Psychology 32 (3): 395-418.

Thompson, A., R. Barnsley, and J. Battle, J. 2004. The relative age effect and the development of self-esteem. Educational Research (46): 313-320

Tranckle, P. and C. J. Cushion. 2006. Rethinking giftedness and talent in sport. Quest, (58): 265-282.

Vaeyens, R., A. Gullich, C. Warr, and R. Philippaerts. 2009. Talent identification and promotion programmes of Olympic athletes. Journal of Sports Sciences, 27 (13): 1367-1380.

Williams, A. M. and P. R. Ford. 2008. Expertise and Expert performance in sport. International Review of Sport and Exercise Psychology (1): 4-18.

Publ./endret 02.12.2019.

Talentutvikling