PERSEPSJON

Persepsjon er tolkning av de stimuli som kommer til oss via sansene. Hvordan vi tolker våre omgivelser, andre mennesker og ulike situasjoner, har innvirkning på hvordan vi reagerer og handler- både i og utenfor idretten samt måten vi lærer på. Hvordan vi leser spillet i fotball og andre ballspill eller hvordan alpinisten velger hvordan hun skal angripe en slalåmløype, er i stor grad et resultat av perseptuelle prosesser som kan ha avgjørende betydning for prestasjonen.

Uglen blir ofte forbundet med klokskap og sine skarpe sanser. Når den er ute på sine nattlige flyvetokt, benytter den seg ikke bare av sitt skarpe syn og gode hørsel, men hele sitt sanseapparat. I tillegg drar den nytte av instinktene sine og ikke minst sin erfaring etter utallige musejakter.

Sammenlignet med motivasjon, er persepsjonspsykologien mindre omfattende, men like fullt viktig. Det er knapt mulig å betrakte persepsjonen som isolert fra andre deler av psykologien og har derfor en sentral betydning, blant annet i forhold til motivasjon, emosjoner og ikke minst læring/motorisk læring og i forbindelse med teknikklæring. I idrettssammenheng og i forbindelse med mental trening er persepsjonen ofte av sentral betydning for prestasjonen der det blant annet er snakk om å ha riktig fokus,- å konsentrere seg om de ”rette tingene”.  Måten å persipere på vil derfor variere fra idrett til idrett, men vil ofte ha stor betydning for resultatet. I alle typer ballspill for eksempel, må utøverne mestre en rekke faktorer for å kunne gjøre optimale prestasjoner der perseptuelle prosesser kan ha stor betydning. I sin beskrivelse av den kjente fotballspilleren på det Italienske landslaget, AndreaPirlo, uttrykker prof. Geir Jordet, NIH følgende: «Det første som er unikt er at han driver nesten en annen idrett enn de andre på banen. Han har tilsynelatende full oversikt i enhver situasjon. Han tar inn det som er av relevant informasjon, og er i stand til å håndtere ballen med tanke på det, slik at han tar det rette valget hver gang» (NRK 20.06.2014).

Gjennom sansing mottar vi inntrykk via kroppens sanseapparat og overfører dem til kroppens sentralnervesystem/hjernen. I denne prosessen vil fysisk energi (lyd-/lysbølger m.v.) påvirke reseptorene i et gitt sanseapparat (for eksempel øyet). Nervecellene (reseptorene) blir aktivert, og det dannes nerveimpulser som ledes via nervebaner til sentralnervesystemet/hjernen. Nerveimpulsene danner på denne måten grunnlaget for den gitte sanseopplevelsen som vi i neste omgang tolker (Gibson, 1992) ut fra tidligere erfaring og læring (Smith og Katz, 1996).

Forskjellen på sansing og persepsjon er at når vi persiperer noe, så ikke bare opplever eller har vi en gitt sanseopplevelse, men vi tolker den. Det innebærer eksempelvis at en gitt synsopplevelse vil fortone seg forskjellig fra person til person, rett og slett fordi vi tolker den forskjellig. Persepsjonen innebærer altså hjernens tolkning av sanseinntrykk, en aktiv prosess der en rekke forhold virker inn på hvordan sansepåvirkningene blir tolket (Evenshaug og Hallen, 2007). Samlet sett kan vi derfor definere persepsjon på følgende måte: Persepsjon er tolkning av de stimuli som kommer til oss via sansene eller hjernens bearbeiding av informasjon fra sansene.

Når vi snakker om persepsjon må vi ta i betraktning tre dimensjoner: Stimulus (flere stimuli), hvilken eller hvilke sanser som er aktivert samt tolkningen av sanseinntrykkene. Ofte er opphavet til persepsjonen det vi kaller et stimulusobjekt – det objektet (eller gjenstanden) som er årsaken til påvirkningen.

Objektet på bildet sender fra seg lysbølger, stimuli som blir registrert av et sanseorgan (øyet) og senere tolket av hjernen. På bakgrunn av tidligere erfaringer og læring, vil de fleste tolke dette til å være en bil. For enkelte mer enn det, nemlig  en ”stylet” sportslig utgave av en BMW med senket understell, ”fete” felger og hjul…. Med andre ord, tolkningen sier også noe om personen og dennes personlighet, personens interesser og evt. hvilke verdier personen er opptatt av. - Ikke rart at dyktige reklamefolk ofte har god innsikt i persepsjonspsykologi.

Vi kan stille følgende filosofiske spørsmål: ”Er en bil en bil”? Selvsagt er den det, vil mange hevde. Poenget er at når vi hevder at et eller annet er en bil eller en hest eller en toppidrettsutøver, så er det fordi vi har lært at det er nettopp det. Vi kan ikke vite at en bil er en bil før vi på en eller annen måte har lært at gjenstanden eller objektet vi har foran oss er en bil. Dette høres banalt ut, men realiteten er det motsatte. Faktisk dreier denne erkjennelsen seg om noe av selve grunnlaget for persepsjonen.

Innenfor idretten finner vi mange eksempler på persepsjonens betydning. I forbindelse med svømmeopplæring er vannskrekk et kjent problem og ofte resultat av en enkel form for læring, læring ved betinging. Barnet/eleven lærer at vann er noe som er skummelt ved at de knytter en ubehagelig opplevelse til vannet eller opplæringssituasjonen, ved at noen eksempelvis holder dem under vann mot deres vilje. Ved senere møter med opplæringssituasjoner i svømming, vil vann således kunne persiperes som noe en helst vil unngå fordi en forbinder det med noe negativt. Eller positivt dersom det motsatte er tilfelle.

Mange synes det er kjekt å konkurrere, mens andre forbinder konkurranser med noe negativt. I utgangspunktet er konkurransesituasjonen verken positiv eller negativ, vi kan nærmest si at den er verdinøytral. Men idet øyeblikket den persiperes (og tolkes) blir den med en gang noe negativt for noen og positiv for andre, rett og slett fordi vi har ulik erfaring med tilsvarende situasjoner. Personer som stort sett har positive opplevelser knyttet til konkurranse, vil persipere situasjonen som positiv, og omvendt for de som har negativ erfaring. Dette viser læringens betydning i forhold til persepsjonen.

Den perseptuelle prosess

Illustrasjonen viser den perseptuelle prosess: Fra stimulusobjektet (bilen) sendes lysbølger som registreres av sansecellene/receptorene i øyet. Fra øyet sendes en afferent nerveimpuls til sentralnervesystemet der nerveimpulsen blir bearbeidet og tolket. Fra sentralnervesystemet/hjernen sendes deretter en efferent nerveimpuls til musklene som resulterer i en reaksjon/handling. I noen tilfeller vil handlingen nærmest være å betrakte som reflektorisk rett og slett fordi gjenkjennelsesverdien er høy (personen har vært påvirket av samme type stimuli mange ganger før). Det er heller ikke alltid sikkert at tolkningen fører til en aktiv handling, snarere det motsatte (passivitet). Like fullt, vår måte å reagere på vil være avhengig av en rekke faktorer, både på stimulussiden (stimulusfaktorer) og individsiden (personfaktorer). Mer om dette senere.

Sansene våre

Vi mennesker har en rekke sanser som alle, i større og mindre grad, har betydning for idrett- og fysisk aktivitet. Sansene kan vi samle innenfor tre hovedgrupper:
  • Eksteroseptorene - mottar sanseinntrykk fra utenfor kroppen
  • Interoseptorene - mottar sanseinntrykk fra kroppens indre (organsansene)
  • Proprioseptorene - navn etter funksjon og ikke hvor stimulusobjektet befinner seg
Blant Eksteroseptorene finner vi blant annet syns- og hørselssans, berøringssans (den taktile sans) og temperatursansene (varme-kulde). Interoseptorene mottar sanseinntrykk fra kroppens indre, som f.eks. når vi har "sommerfugler i magen". Proprioseptorene har navn etter funksjon, ikke etter hvor stimulusobjektet befinner seg. I denne gruppen finner vi to viktige sanser, den kinestetiske sans (bevegelsessansen) og den vestibulære sans (likevektsansen) (Schmidt og Wrisberg, 2008). Det er fullt mulig å drive idrett og fysisk aktivitet uten alle sansene intakt og likevel fungere bra. Selv om synssansen utgjør en av de viktigste sansene i idrett ( Williams, Davids, Williams, 1999), ser vi likevel blinde og svaksynte som klarer seg godt i skiløypen. Uten proprioseptorene vil det derimot være problematisk å drive idrett. Den vestibulære sansen eller likevektsansen sitter i mellomøret og er den sansen (delvis sammen med den kinestetiske    sans ) som gjør at vi klarer å holde balansen. Den kinestetiske sans, eller bevegelsessansen sitter i muskler og sener som henholdsvis muskelspoler og senespoler. Disse sanse- eller nervelegemene gir oss blant annet informasjon om leddenes stilling i forhold til hverandre. De forteller oss f.eks. at nå er armen strak, nå er den i 90 grader o.s.v. uten at vi trenger å se at den er strak.

I forbindelse med motorisk læring, innlæring av nye teknikker, kan vi nyttiggjøre oss den kinestetiske sans i det vi kaller ”baning av bevegelser”. Sagt på en annen måte - vi ”fører” eleven inn i riktig bevegelsesbane samtidig som vi oppfordrer eleven til å kjenne etter hvordan bevegelsen går. Denne måten å arbeide på er mye brukt i tekniske idretter, eksempelvis turn. Bensparket i brystsvømming (slyngebensparket) er ofte komplisert for nybegynnere. Det er ikke alltid tilstrekkelig å vise et øvingsbilde, rett og slett fordi eleven ikke klarer å omsette det hun ser i praktisk handling, til tross for at det indre bildet av bevegelsen kan være korrekt. Den kinestetiske sans kan aktiveres ved at eleven ligger på magen i svømmebassenget og samtidig holder seg med hendene i bassengkanten. Læreren står bak og fører bena inn i riktig bevegelsesbane samtidig som eleven kjenner etter hva som skjer. Etter hvert som bevegelsesbanen nærmer seg den korrekte, overlates bevegelsen mer til eleven. Det er selvsagt viktig at instruktøren fører eleven inn i riktig bevegelsesbane, hvis ikke fører det til feillæring!

Aktivering av den kinestetiske sans på denne måten, sier dessuten også en god del om hvordan vi lærer bevegelser. Den sannsynligvis beste måten å lære bevegelser på, er gjennom det vi kaller for indre sensorisk feedback (proprioception), med andre ord den feedbacken eller tilbakemeldingen vi får gjennom bruk av egen kropp. Ytre feedback (exteroception) innebærer at vi får informasjon fra utenfor kroppen (Schmidt og Lee, 2014). Dette i motsetning til ”augmented feedback” eller tilleggsfeedback, slik vi får når en trener forteller oss at vi skal gjøre slik eller slik… I praksis vil ofte en blanding av indre, sensorisk feedback sammen med trenerens tilbakemelding ofte være gunstig. (Mer om dette i forbindelse med motorisk læring).

Terskelverdier

Hunder er i stand til å høre lyder på helt andre frekvenser enn det menneskelige øret. For at vi skal høre at noen snakker til oss, må de snakke høyt nok. Uansett stimuli, må ethvert stimulus være av en viss styrke for at vi skal registrere det og eventuelt reagere. Det minimum av energi som skal til for å aktivere et gitt sanseorgan, kaller vi gjerne for den absolutte terskel.

Den absolutte terskel eller styrken på stimulus har stor praktisk nytte i idrettssammenheng. Tenk deg følgende: 100m. sprint i friidrett – løperne ligger klare til start. Men når startskuddet går er styrken på skuddet så lavt (av en eller annen grunn) at det knapt er hørbart. Resultatet blir mest sannsynlig at ingen løper ut av blokkene, i beste fall vil enkelte bare løpe noen få meter. Alle vil tenke, her er det noe som ikke stemmer. Dette kan forklares på to måter, for det første vil kraften av stimulus ligge under den absolutte terskel, utøverne hører ikke skuddet. For det andre har det med utøvernes innstilling og forventning å gjøre. De var forberedt på et startskudd av en viss intensitet, men opplever et skudd som er betydelig lavere. 

I prinsippet dreier forskjellsterskelen seg om det samme som den absolutte terskel. For at vi skal kunne skille mellom to stimuli, er det viktig at forskjellen er såpass stor at det er mulig å oppfatte den. Kunnskaper om perseptuelle terskelverdier kan være nyttige innen idretten og har stor overføringsverdi til en rekke situasjoner og idretter. Eksempelvis inngår ”finter” ofte som en del av spillet i de fleste ballspill. Finter går ut på å lure motstanderen til å trekke i en bestemt retning mens vi går i en annen. Ideelt sett bør spillere på samme lag tolke signal fra en medspiller på samme måte samtidig som samme stimulus (signal) blir feiltolket av motspillere.

Stimulusdeterminanter

Hvor raskt og på hvilken måte vi reagerer på stimuli, vil i stor grad være avhengig av en rekke faktorer knyttet til stimulus, det vi kaller for stimulusdeterminanter.

Eksempelvis vil et stimulus som blir gjentatt over tid, raskere bli gjenkjent og følgelig raskere reagert på. Bevegelse eller forandring i stimulusfeltet vil også føre til at persepsjonen går raskere. Å bære klær som skiller seg ut både når det gjelder farge og kontrast, er et velkjent knep dersom man ønsker oppmerksomhet fra andre. En knall fiolett bil blir lettere lagt merke til enn en som er grå. Kontekstavhengig persepsjon innebærer at vi persiperer i gitte sammenhenger eller situasjoner (kontekster) blant annet fordi vi har ulike forventninger knyttet til forskjellige situasjoner. Når vi møter opp til en treningssamling forventer vi å treffe omtrent de samme menneskene som vi vanligvis treffer, rammene er noenlunde de samme fra gang til gang. Dette har betydning for vår måte å persipere på. Dersom vi treffer en tilsynelatende hyggelig og tiltrekkende person på by`n en sen kveld, vil omgivelsene og stemningen bidra til at personen kan fremstå som mer vakker og tiltrekkende enn i andre situasjoner.  Tilsvarende vil rammene rundt en idrettskonkurranse kunne ha betydning for hvorvidt den enkelte utøver persiperer konkurransesituasjonen som positiv eller negativ.

Persepsjonens indre faktorer

I tillegg til egenskaper knyttet til stimuli, vil også indre faktorer eller personfaktorer ha betydning for hvordan vi persiperer. Eksempler på disse er behov, interesser, innstillinger og utøverens emosjonell tilstand.

forbindelse med stress og angst og utøverens aktiveringsnivå, opplever mange såkalt “tunellsyn” (perceptual narrowing) som innebærer at det perseptuelle fokuset innsnevres. Konsentrasjonen er avhengig av hvor godt en mestrer stress og angst. Derfor er kjennetegn på god konsentrasjon at en er mentalt rolig og at konsentrasjonen bør rettes mot oppgaven og det som er relevant for idretten (Pensgaard og Hollingen, 2006).

Sosial fasilitering - publikumseffekten

Hvilken effekt eller virkning har det på en person å arbeide med en oppgave i nærvær av andre? Sosial fasiliteringsteori hevder at tilstedeværelse av andre bedrer prestasjonen på vellærte og enkle oppgaver, men hemmer og minsker prestasjonen på "ikke lærte" og vanskelige oppgaver (Høigaard, 2008). Dersom de tilstedeværende har betydning for personen (signifikante andre), vil påvirkningsgraden være større. Tenk deg selv,- hvordan ville du taklet en situasjonen dersom du trente høydehopp på et tomt stadion og tribunene plutselig ble fylt med tusenvis av tilskuere?

De fleste har opplevd at tilstedeværelse av andre personer når du er i ferd med å utføre en oppgave har innvirkning på prestasjonen din, – på godt og vondt. Grovt sett kan vi si at dersom vi i utgangspunktet har en følelse av å mestre oppgaven, - jeg vet med meg selv at dette kan jeg, vil tilstedeværelsen av andre personer ofte ha en positiv betydning for prestasjonen (Forsyth, 1990). Motsatt vil det være dersom jeg føler ikke å mestre oppgaven.

Den pedagogiske konsekvensen for en trener vil derfor være at når utøverne skal lære nye oppgaver, og særlig når de er vanskelige, bør dette skje uten tilstedeværelse av publikum. Først når oppgaven er godt innlært kan publikum være positivt, særlig med fremblikk på konkurranser der en vet publikum vil være til stede.

Dersom utøveren persiperer publikum som betydningsfulle eller har nødvendige forutsetninger til å kunne vurdere en gitt prestasjon ("sakkyndig publikum"), vil også dette kunne påvirke prestasjonen.  Betydningen av den sosiale fasiliteringen eller publikumseffekten vil trolig være vesentlig forskjellig dersom fotballklubben Brann i en gitt kamp har invitert hele Bergens barnehager til å være publikum, i motsetning til det vanlige hjemmepublikummet. Om barnehagebarn er mer eller mindre sakkyndige sammenlignet med Branns vanlige hjemmepublikum og supportere, er sikkert noen villige til å diskutere. Det vesentlige her er hvordan spillerne på banen persiperer publikum, sakkyndig eller ikke, samt hvilken følelsesmessige betydning det har for dem. Om betydningen av å ha et godt hjemmepublikum i ryggen, skriver Bergens Tidenes journalist Anders Pamer blant annet: 16. mai-seieren var et utmerket eksempel på at publikum noen ganger faktisk lever opp til klisjéen om den tolvte mann. "Det var selvsagt laget som vant, men hjelpen de fikk hadde stor betydning". (BT., 18. mai 2017).

Paradoksalt nok er det ikke alltid en fordel å ha et entusiastisk hjemmepublikum i ryggen. I følge Baumeister (1984) kan et støttende publikum også få negative konsekvenser ved at utøverne blir så opptatt av å gjøre det bra at selv oppgaver som de har gjort mange ganger før kan virke problematiske og dermed føre til dårligere prestasjoner. Dette kalles gjerne for “choke-effekten” (en bil som i gamle dager fikk for mye choke, mistet etter hvert effekten). Tilsvarende opplever utøvere at prestasjonen synker. Gjennom egne studier på toppidrettsutøvere fant Baumeister (1984) blant annet at selv om hjemmelaget vanligvis vant, tapte de oftere når kampene var spesielt viktige og presset ble for stort. Selv om Sportsklubben Brann`s hjemmepublikum er støttende og positive, kan spillerne oppleve forventningspresset så stort at publikums positive holdning tjener mot sin hensikt.

Responstid

I mange idretter er vår evne til å reagere raskt på gitte stimuli ofte av stor betydning for prestasjonen. Vår evne til å reagere, det vi kaller for responstid, består av reaksjonstid og bevegelsestid.

Eksempel fra 100m. sprint.: Reaksjonstid er den tiden som medgår fra presentasjon av skuddet (stimulus) til startbevegelsen begynner. Bevegelsestid er den tid som medgår fra den aller første antydning til bevegelse til avslutningen av den spesielle (start)bevegelsen. Bevegelsen er avsluttet idet siste fot forlater blokken. Så er spørsmålet, hvor bør hovedfokus være, mot skuddet (sensorisk reaksjon) eller bevegelsen (motorisk reaksjon),- det å komme seg så raskt som mulig ut av startblokkene? Selvsagt må en høre skuddet, men svaret er at en bør konsentrere seg om bevegelsen.

Lukkete og åpne idretter

I idrett er det dessuten viktig å skille mellom lukkete idretter (closed skill) og åpne idretter (open skill)der en må reagere med sammensatte reaksjoner (Schmidt og Lee, 2014). En lukket idrett kjennetegnes ved at omgivelsene er stabile og forutsigbare, mens en åpen idrett kan karakteriseres ved at omgivelsene er variable og uforutsigbare så lenge aktivitgetgen pågår.

Eksempler på lukkete idretter er høydehopp, lengdehopp, kulestøt, svømming, frittstående øvelse i turn etc. Eksempel på åpne idretter er alle typer ballspill, alpin skiløping, elvepadling, fjellklatring, orientering, golf m.v. Selv om høydehopp består av flere deler, tilløp, sats, svev og landing må utøveren grovt sett gjøre de samme tingene hver gang. Tilsvarende gjelder eksempelvis frittstående øvelse i turn. Selv om øvelsen består av flere momenter, gjør en de samme momentene gang etter gang slik at øvelsen etterhvert blir automatisert.

I fotball derimot må spillerne forholde seg til en rekke forhold og må reagere ulikt fra gang til gang avhengig av situasjonen (Williams, Davids, Williams, 1999). Bevegelsesvariasjon er her et stikkord mens konformitet og ensartethet er mer beskrivende for lukkete idretter.

Min erfaring er at disse forholdene ofte ikke blir tatt tilstrekkelig hensyn til i praksis, verken i kamp- eller treningssammenheng. Flere fotballtrenere (eller håndballtrenere) legger f.eks. ofte stor vekt på at spillerne i gitte situasjoner skal reagere med på forhånd innøvde ”spilletrekk”, særlig i forbindelse med dødballsituasjoner. Det kan være fornuftig, forutsatt at ikke motstanderen avslører hva som er i ferd med å skje. Jo mer en bruker på forhånd innøvde trekk, desto mer ligner en åpen aktivitet på en lukket. Faren for å bli avslørt av motspillerne blir tilsvarende stor. Fotballspillere bør derfor i størst mulig utstrekning trene på varierte situasjoner og ulike løsninger. Et lag som viser stor evne til improvisasjon der enkeltspillerne er flinke til å ”lese hverandre”, vil i mye større grad bli uforutsigbare for motstanderne og vil i tillegg få et psykologisk overtak.

I alpin skiløping endrer de ytre forholdene seg stadig, noe som innebærer at utøveren må variere teknikken til bakkens bratthet, hardt/mykt underlag, porter som kommer tett på eller står lengre fra hverandre, rytmeskift o.s.v. I slalåm-konkurranser vil du aldri kjøre to løyper som er identiske, blant annet fordi ulike løypesettere har forskjellig rytme når de stikker en løype. Terrengets og underlagets beskaffenhet vil og være ulikt fra gang til gang. Dette innebærer at i motsetning til det som ofte er tilfelle, nemlig at utøverne i treningssammenheng ofte kjører den samme løypen flere ganger, bør denne stikkes om relativt hyppig. Hvis ikke vil alpint og tilsvarende fotball i noen sammenhenger, nærme seg lukkete idretter.

Illusjon og virkelighet

Et orienteringskart prøver så langt som mulig å gi mest mulig informasjon om et begrenset område av et terreng sett ovenifra eller bidra til å skape en illusjon av "virkeligheten".  Selv om et kart er aldri så godt, vil det å lese kartet, tolke og forstå det, være en av orienteringidrettens største utfordringer, ikke minst når det gjelder nybegynner-opplæringen. Utfordringen består ofte i på hvilken måte og i hvilken grad utøveren klarer å forestille seg virkeligheten ut fra det å lese kartet. Da tidligere læring og erfaring har betydning for persepsjon og hvordan vi opplever verden omkring oss, vil den erfaringen vi tilegner oss ved å bevege oss i ulike terreng samtidig som vi leser og følger med på kartet, bedre kartforståelsen og bidra til økt visualiseringsevne. Da orientering er en åpen idrett hvor utøveren må takle forskjellige typer terreng og kart, er det viktig at den orienteringstekniske treningen byr på stor grad av variasjon.

I kreativ dans er det i utgangspunktet ikke noe som er riktig eller feil. Her er det opp til danseren selv å gi uttrykk for indre bilder gjennom bevegelse, av og til med utgangspunkt i for eksempel et foto, en skulptur, figur eller lignende. Den perspeptuelle forestillingsevnen kan utvikles gjennom variasjon i ulike tablåer og situasjoner og bidrar samtidig til stimulering og utvikling av den kunstneriske uttrykksevne (Viland, M.R. og Ellingsen, J.E., 2009).

Kilder

Baumeister, R.F. 1984. Choking under Pressure: Self-consiousness and paradoxical effects of incentives on skillful performance. Journal of Personality and Social Psychology, 46, 610-620.

Evenshaug, O., Hallen, D. 2007. Barne- og ungdomspsykologi. Oslo: Gyldendal Akademisk, S. 73-83.

Forsyth, D.R. 1990. Group Dynamics. California: Brooks/Cole Publishing Company. (2. Utg.).

Gibson, E. J., 1992. How to think about perceptual learning: Twenty-five years later. In H.L. Pick Jr., P. Van den Brock and D.C. Knill (eds.). Cognition: Conceptual and Methodological issues. Washington D.C.: American Psychological Association.

Høigård, R. (2008): Gruppedynamikk i idrett. Kristiansand: Høyskoleforlaget. S. 48-59

Jordet, G. 2014. ”Det første som er unikt, er at han driver nesten en annen idrett enn de andre på banen”. NRK. 20.06. 2014. Sitat.

Pensgaard, A.M., Hollingen, E. 2006. Idrettens mentale treningslære. Oslo: Gyldendal Undervisning. S. 88-106.

Schmidt, R.A., Lee, T.D. 2014. ”Motor learning and performance”. United Kingdom: Human Kinetics. S. 8-9, 59

Schmidt, R.A., Wrisberg, C.A. 2008. ”Motor learning and performance”. United Kingdom: Human Kinetics. S. 61-101.

Smith, L. B., Katz, D. B. 1996. Activity-dependant process in perceptual and cognitive development. I: R. Gelman og T. K.-F. Au (eds.). Perceptual and cognitive development. San Diego: Academic Press.

Viland, M.R., Ellingsen, J.E. 2017. Kreativ dans. Nasjonal digital læringsarena.

Williams, A.M., Davids, K., Williams, J.G. 1999 Visual Perception & Action in Sport. New York: Routledge. S. 3-7, 60-143

Publ./endret 24.02.2020