MOTORISK LÆRING

Å bevege oss er for de fleste noe vi ikke tenker særlig over i hverdagen. I større og mindre grad er vi i en eller annen form for bevegelse, fra vi står opp om morgenen og til vi legger oss om kvelden. Til og med når vi sover beveger vi oss. Mens noen bevegelser er rutinemessige som det å gå, spise, sykle o.s.v., er andre mer komplekse og sammensatte – noe som ofte er tilfelle i idretten. Noen bevegelser er lært gjennom egen prøving og feiling mens andre er et resultat av samhandling med andre mennesker. Bevegelser som er et resultat av modning og læring i tidlig barndom, danner ofte basis for bevegelser og teknikker senere i livet.

Mange har gjennom tidene prøvd å definere læring. Hilgard og Atkinson (1967) definerer læring som ”en relativt varig tilpasning av atferd som en følge av erfaring”, men i følge Helstrup (2002) er læring ”den eller de stimulus- og erfarings-baserte prosesser som fører til endringer i atferd eller opplevelse”.

Læring er et omfattende begrep, samtidig er det en rekke faktorer som har betydning for at læring skal finne sted, blant annet motivasjon, persepsjon, emosjoner m.fl.

Definisjonen til Hilgard/Atkinson er en relativt gammel definisjon av læringsbegrepet og har sitt grunnlag i en behavioristisk tradisjon. Behavioristene mente at med utgangspunkt i menneskers atferd (behavior), var det mulig å si noe om menneskets psykologiske tilstand. Selv om mange former for læring, ikke minst bevegelseslæring, i noen tilfeller lar seg forstå utfra et slikt perspektiv, blir dette i andre sammenhenger for begrenset. Selv om vi i utgangspunktet kan mene at læring har funnet sted dersom vi eksempelvis forandrer eller tilpasser en tidligere innlært bevegelsesteknikk, kan vi på den annen side lett finne eksempler på at læring har funnet sted uten at personen endrer atferd. Dessuten er ikke all læring bevisst. Læring med evt. påfølgende atferdsforandring kan finne sted selv om årsaken til endringen er mer og mindre ubevisst for den som lærer. I min forståelse av læring, legger jeg til grunn Bjerke og Svebak sin definisjon (2005):

”Læring,- en forandring i atferd eller i mulig atferd som et resultat av erfaring”.

I følge Schmidt og Lee (2014) er motorisk læring ”en forandring i indre prosesser som påvirker et menneskes forsøk på å utføre ulike bevegelser”.

Det knytter seg flere viktige aspekt til denne definisjonen (Schmidt og Lee, 2014), som vi skal komme inn på i det følgende.

Læring av kunnskaper og ferdigheter – to sider av samme sak?

Dette spørsmålet er ikke minst relevant i forbindelse med læring av bevegelser. Vi kan finne eksempler på relativt dyktige utøvere som viser gode tekniske ferdigheter i sin idrett, men har forholdsvis begrensede kunnskaper og liten innsikt til å kunne forklare og begrunne hvorfor en gitt bevegelse eller teknikk bør utføres på en bestemt måte. På den annen side kan vi oppleve dyktige trenere som har mye kunnskaper og god innsikt i en bestemt idrett, men liten eller ingen ferdighet til for eksempel å vise et øvingsbilde i den samme idretten/teknikken. Slik sett kan det være nærliggende å hevde at kunnskaper og læring utgjør to forskjellige sider av læringsbegrepet. Blant mer moderne læringsteoretikere som eksempelvis Foucault (1972), blir imidlertid ferdighetsbegrepet å betrakte som en del av kunnskapsbegrepet,- har du ferdigheter så har du også kunnskaper. Å skape mening i egen tilværelse er dessuten av grunnleggende betydning for hvordan den enkelte forstår seg selv og verden omkring. Livslang læring er et mål (Mezirow, 2006).

På lave innlæringsstadier og blant nybegynnere ser vi at kunnskapen og innsikten på samme måte som ferdigheten er lav. På den annen side finner vi at utøvere på høyt prestasjonsnivå med gode ferdigheter, som oftest også har gode kunnskaper og god innsikt i egen idrett. Men som nevnt finner vi også eksempler på det motsatte: At gode utøvere ikke alltid har spesielt god innsikt i ”hva de driver med”. Imidlertid fører økt innsikt, kunnskap og forståelse over tid vanligvis til økte ferdigheter og bedre prestasjoner.

Læring,- produkt eller prosess?

Når behavioristisk læringspsykologi utforsket læring mer som et produkt, har nyere kognitiv psykologi i større grad vært opptatt av læringen som prosess. Et eksempel på læring som produkt, er at vi skal reagere på startskuddet (signalet) ved å løpe (reaksjon).

En mer prosessorientert forståelse innebærer at læring er noe som finner sted over tid og er et resultat av ulike påvirkningsfaktorer og erfaringer, eksempelvis når vi lærer orientering.

Noen klassiske og mer moderne læringsteorier

Innenfor behavioristiske-/assosiasjonsteorier snakker vi først og fremst om klassisk betinging og operant betinging. Den russiske psykologen Pavlov`s eksperimenter med hunder er kjente for mange. I følge hans teori skjer læring gjennom assosiasjoner som for eksempel: Etter at et lydsignal (betinget stimulus) har vært assosiert med mat (ubetinget stimulus) noen ganger, vil lydsignalet alene etter hvert utløse en spyttsekresjon (betinget respons). Dersom lydsignalet over tid ikke blir etterfulgt av mat, vil det skje en avlæring av den betingete responsen (spyttsekresjonen).

I idretten skjer en god del av læringen på denne måten. I forbindelse med emosjoner var vi dessuten inne på at mye av den angsten som knytter seg til idrett ofte er et resultat av læring ved betinging. Dette skjer ved at vi knytter en følelsesmessig negativ opplevelse til en bestemt situasjon, aktivitet eller en person. Som eksempelet med vannskrekk der redselen for vannet kan oppstå ved at barnet opplever ubehag med å få såpe i øynene som barnet deretter knytter til eller assosierer med vann. Avbeting skjer ved å knytte behagelige eller positive opplevelser til det en i utgangspunktet er engstelig for.

En viktig forskjell mellom klassisk betinging og operant betinging, er at i klassisk betinging er personen passiv, mens i operant betingning er personen aktiv som når små barn fysisk og aktivt utforsker sitt miljø.

Selv om assosiasjonsteoriene, ikke minst innen idrett fremdeles må regnes som aktuelle måter å lære på, snakker vi her om relativt enkle læringsformer. Men det er helt klart at i mange idretter er det av sentral betydning å kunne reagere raskt og riktig på en rekke stimuli eller signaler. Assosiasjonsteoriene eller stimulus – respons (S-R)-teoriene blir derfor ofte omtalt med et annet begrep, signallæring.

Innsikt, problemløsing, tenkning og forståelse utgjør læringsformer som ikke kan forklares ut fra prinsippene om læring ved betinging. Nyere kognitivistiske læringsteorier legger vekt på at læring skjer i individet og gjennom individets egne tankeprosesser. Men samtidig legges det vekt på at læringen er resultat av et samspill mellom individ og ulike faktorer i miljøet. Derfor vil ikke minst læringsmiljøet være en viktig faktor for læringen, men primært som en ramme rundt individet som hemmer eller fremmer den enkeltes evne til å lære.

Når det gjelder sosial-kognitive teorier derimot, er man mer opptatt av at læring skjer i samspillet mellom individ og miljø og at individet styrer og kontrollerer egen læring. Albert Bandura (se under motivasjon), er en av de viktigste bidragsyterne til sosial-kognitiv læringsteori.

Det sosiokulturelle perspektivet er forankret i et syn på kunnskap som noe som ikke primært hører det enkelte individet til, men den sosiale gruppen som bruker kunnskapen. Læring skjer ikke ved kunnskapsoverføring (behaviorisme) eller som individuell konstruksjonsprosess (kognitivisme), men først og fremst ved å delta i den sosiale praksisen i en gruppe som kan kalles et kunnskapsfellesskap (Dysthe, 1996). De fleste idretter og ikke minst lagidretter, finner sted innenfor sosiale og kulturelle rammer der fellesskap, samhandling og samarbeid utgjør sentrale forutsetninger for læring.

Hver enkelt av lærinsteoriene representerer ulike læringssyn som innebærer ulike faktorers betydning for læringen. Spørsmålet er om det er fornuftig eller formålstjenlig å legge seg på et læringssyn som skal gjelde i enhver sammenheng. Etter min oppfatning vil det være like mye et valg av læringssyn dersom en erkjenner at læring skjer på mange forskjellige måter. Følgelig vil da alle læringssyn i større eller mindre grad komme til praktisk anvendelse i gitte situasjoner avhengig av om det er formålstjenlig eller ikke. Dette betyr at istedenfor å ha et snevert og ensidig syn på læring, erkjenner vi at noen lærer ved å se og lese, andre ved å diskutere, gjøre noe eller oppleve, mens andre lærer gjennom og ved bruk av egen kropp. 

Fortsetter...