EMOSJONER

I idrett, og særlig innen toppidrett, blir emosjoner ofte assosiert med noe negativt: Konkurransenervøsitet, stress, frykt og angst, forventningspress, prestasjonsangst etc., listen blir lett lang. Det er også typisk at når idrettstøvere får problemer med ”psyken”, først da er det på tide å kontakte en idrettspsykolog som skal løse problemene.

Det ofte negative fokuset på emosjoner i toppidrettssammenheng står i sterk kontrast til den store gleden vi finner blant barn og unge i fysisk lek og idrettslig utfoldelse. I toppidretten kan det virke som om den negative følelsen ved å tape ofte er større enn gleden ved å vinne. Derfor har både utøvere og trenere trolig mye å lære av barns uforbeholdne og ekte glede slik den kommer til uttrykk gjennom barnas spontane fysiske lek og idrettslige utfoldelse.

Hva er en emosjon?

Dette er viktig å fastslå når vi skal ta for oss temaet idrett og emosjoner og på hvilken måte disse virker inn på den idrettslige prestasjonsevnen. Dette temaet må sees i sammenheng med idrett og konkurranse og mental trening. For å kunne bruke og få best mulig utbytte av den mentale treningen, er det viktig å få innblikk i de emosjonelle prosesser som ofte finner sted i forbindelse med konkurranser. Dessuten, - grunnlaget for all motivasjon er følelser (Imsen, 2014). Derfor må emosjoner sees i sammenheng med motivasjon – vi snakker nærmest om to sider av samme sak. 

Å definere emosjon på en entydig måte er vanskelig. Imidlertid vil de fleste kunne enes om at en emosjon består av tre komponenter: den følelsesmessige opplevelse, de fysiologiske forandringer og de emosjonelle uttrykksformer (Evenshaug og Hallen, 2007).

Hva som starter en emosjon, kan være forskjellig. Det kan være konkrete situasjoner, personer eller hendelser, men like gjerne tanker og forestillinger som dukker opp i bevisstheten. Av og til kjenner vi opphavet til emosjonen, av og til ikke. Hvem har ikke våknet om morgenen etter en god natts søvn og likevel ha på følelsen at dette ikke blir noen god dag. Vi kan føle oss engstelige eller opprømte uten å kjenne årsaken, men som oftest blir den emosjonsvekkende situasjonen persipert av personen selv. Persepsjonen spiller således en vesentlig rolle i forhold til emosjoner. Emosjonen kan derfor settes i gang av et ytre eller indre stimulus (tanker) som igjen fører til en rekke fysiologiske forandringer samtidig som personen har en emosjonell opplevelse. Hvordan en emosjon kommer til uttrykk er i stor grad avhengig av kultur, tidligere erfaring/læring (Imsen, 2014), (Evenshaug og Hallen, 2007).

At barna som lager en plakat og heier på sitt store idol, Edvald Boasson Hagen, er et uttrykk for positive følelser og glede, er hevet over tvil. Hvilken følelsesmessig betydning dette har for prestasjonen til Edvard der og da er vanskelig å si. Men at den emosjonelle tilstanden hans gjennom hele etappen, blant annet når han sammen med resten av feltet tar seg opp ”Brattabakken” i Nedre Vats i forbindelse med Tour de Fjords 27. Mai 2017, bidrar til om han lykkes eller ikke, er udiskutabel. For ordens skyld: han vant!

Kroppslige forandringer

En rekke fysiologiske forandringer finner sted som en del av den emosjonelle tilstanden. I forhold til idrettsprestasjoner fungerer de som enten fremmere eller hemmere – de bidrar til at personen enten gjør en god eller dårligere prestasjon. Når vi eksempelvis snakker om psykosomatiske lidelser, er fokus rettet mot sammenhengen mellom mentale og fysiologiske prosesser,-  ”det sjelelige/åndelige” og det ”somatiske/kroppslige”.

Utgangspunktet for ”løgndetektoren” er at denne blant annet måler hudens elektriske ledningsevne, (galvanic skin response) via elektroder som plasseres ulike steder på kroppen. Når vi befinner oss i en emosjonell spenningstilstand, vil hudens elektriske ledningsevne forandre seg som dermed kan registreres gjennom fine måleinstrumenter.

Tilsvarende vil både blodets fordeling og pulsfrekvensen endre seg i en emosjonell tilstand. Mange har opplevd at de blir ”tørre i munnen” når de skal si noen ord i en forsamling med ukjente mennesker og vi får ”gåsehud” eller det går kaldt nedover ryggen vår både når vi er i en behagelig, emosjonell tilstand og når det motsatte er tilfelle.

I konkurransesituasjonen opplever mange å få problemer med magen (”sommerfugler i magen”) – ofte et utslag av somatisk angst, som dersom den ikke blir for sterk, kan virke positivt inn på prestasjonen. Somatisk angst kan gå over til å bli kognitiv angst, negative tanker, hvilket utelukkende virker negativt inn på prestasjonen. (Mer om dette senere). Dessuten øker muskelspenningen samtidig som blodets sammensetning endrer seg. De ulike fysiologiske forandringene er et samarbeid mellom det sentrale og autonome nervesystemet, med andre ord, delvis utenfor vår kontroll.

Psykisk spenning

I tilknytning til begrepet ”psykisk spenning”, nyttes ulike termer. En persons psykiske spenning kan vi dele i to: Grunnspenning (trekk-angst) og tilleggsspenning (tilstandsangst). Grunnspenningen sier vi er personorientert eller knytter seg til personen mens tilleggsspenningen er situasjonsorientert eller knytter seg til situasjonen. Grunnspenningen er det vanskeligere å få gjort noe med enn tilleggsspenningen da grunnspenningen er et resultat av faktorer som har vært med å forme personligheten, hendelser som ofte ligger langt tilbake i tid.

Personer med høy grunnspenning er ofte engstelige av natur og har en større tendens enn personer med lav grunnspenning til å persipere ulike situasjoner som farefulle eller truende. Det betyr også at det er vanskeligere og vanligvis mer tidkrevende å redusere spenningen hos personer med høy grunnspenning enn hos personer med lavere grunnspenning. Høy grunnspenning og høy tilleggsspenning gir høy total spenning.

Hva påvirker spenningsnivået?

Spenningsnivået vil være avhengig av en rekke faktorer knyttet til personen og situasjonen. Idrettsaktivitetens karakter eller hvilken aktivitet du skal utføre, har betydning for hvor stort spenningsnivå du kan tolerere. Eksempelvis vil det knytte seg mer spenning til det å ta et straffespark i fotball enn det er å svømme 1.000m. Grovt sett kan vi si at idretter som er teknisk krevende og krever høy presisjon i kombinasjon med høy hastighetsutførelse, tåler mindre spenning enn idretter som er mindre tekniske og foregår over lang tid. Det knytter seg dessuten mindre spenning til en teknikk der automatiseringsgraden er høy, motsatt dersom automatiseringsgraden er lav eller dårlig innlært (tidlig innlæringsfase). Det er en av grunnene til at en bør være tilbakeholden med konkurranser som motivasjonsfaktor i begynnelsen av en innlæringsfase eller der en nylig har lært en ny, riktig teknikk som erstatning for en gammel, feil. Eksempel fra svømming: Elevene har nettopp lært slyngebensparket i brystsvømming der bena er mer parallelle enn i det gamle, feile der kraften gikk mer utover og sammen. Dersom det nye bensparket skal brukes i en konkurranse (stressituasjon) før automatiseringsgraden i den nye teknikken er høy nok, vil det føre til at utøverne lettere går tilbake til den gamle, feile teknikken rett og slett fordi den gamle er dominant over den nye riktige.

Viktige, internasjonale konkurranser fremkaller vanligvis mer spenning enn mindre viktige, treningskonkurranser. Det kan derfor være et poeng at man i treningssammenheng imiterer og etterligner den reelle konkurransen mest mulig (konkurranselik trening). Sist, men ikke minst er det viktig hva og hvordan stress persiperes av utøveren (Pensgaard og Hollingen, 2006).

Begrepene angst, frykt og aktivering

Begrepene angst og frykt brukes av og til som synonymer, mens andre ganger skiller man. Angst blir da betegnet som noe irrasjonelt, diffust og frittflytende – noe som er vanskelig å få tak i og som vi ikke kjenner opphavet til. Frykten derimot er rasjonell, reell og mer konkret: Vi er redde for hoppe over bukken i turn, for å kjøre ned den bratte alpinbakken o.s.v. Det er ofte vanskelig (og tidkrevende) å få gjort noe med angsten. Når det gjelder frykten kan vi lettere ty til mer konkrete tiltak. Angst kan likevel beskrives som et opplevd misforhold mellom krav fra en gitt situasjon eller våre omgivelser og egne ferdigheter, med et utfall som har konsekvenser for personen. 

Aktivering (arousal) blir allerede i 1959 definert som et ”kontinuum varierende fra dyp søvn til ekstrem opphisselse” (Malmo, 1959), med andre ord at aktiveringen knytter seg til kroppslige og fysiologiske prosesser. Landers (1980) og Martens (Gould og Krane, 1979) knytter imidlertid begrepet mer opp mot psykologiske og motivasjonelle prosesser. På denne bakgrunn kan aktivering best defineres som en generell fysiologisk og psykologisk aktivering av organismen som varierer i et kontinuum fra dyp søvn til intens opphisselse (Gould og Krane, 1979). Selv om aktivering tradisjonelt er knyttet til fysiologiske prosesser og fysiske parametre (variabler) som hjertefrekvens og respirasjon, inkluderer aktivering i dag også psykologiske faktorer som eksempelvis kognitive (tankemessige) og mentale prosessers betydning for vår atferd (Ursin og Zahl-Begnum, 1993).

Somatisk og kognitiv angst

Det finnes en rekke ulike former for angst. Angst er et viktig og normalt signal om fare. Angst gjør at kropp og sinn raskt forbereder seg på å møte en utfordring eller trussel. Våre ressurser blir mobilisert. Normal angst gjør at vi er oppmerksomme, og at vi overvinner faren enten ved å komme oss unna eller ved å kjempe mot den. Men ofte er angsten et signal om at noe er galt i vår livssituasjon. Angsten er et signal om at vi må prøve å gjøre noe med situasjonen på egenhånd eller med andres hjelp.

I idrettssammenheng skiller vi ofte mellom somatisk angst og kognitiv angst. Den somatiske angsten vil vi ofte oppleve som ”sommerfugler i magen” eller andre former for somatisk eller kroppslig aktivering, mens den kognitive angsten ofte blir betegnet som negative tanker eller bekymringer knyttet til situasjonen eller prestasjonen. Den somatiske angsten er positiv for prestasjonen så lenge aktiveringen er optimal mens den kognitive angsten er negativ og hemmende for prestasjonen.

Den omvendte U-kurve

Den omvendt U-kurven etter Yerkes og Dodson fra 1908 (Yerkes og Dodson, 1908),(Teigen, 1994) har inntil nylig, vært den dominerende teorien blant idrettspsykologer når det gjelder å forklare sammenhengen mellom aktivering og prestasjon. Flere forskere innen idrettspsykologi har i de senere år utfordret ”den omvendte U-kurves prinsipp” og hevder at det for tiden finner sted et skifte mot et mer ”multidimensjonalt” syn på aktivering-angst og dens effekt på prestasjonen (Arent og Landers, 2003).

 Enkelt sagt viser den omvendte U-kurven at både for lite og for mye aktivering fører til lave prestasjoner. Det blir derfor et mål for utøveren å finne et optimalt aktiveringsnivå som gir den beste prestasjonen. Den omvendte U-kurve blir ofte brukt i forbindelse med fysiologisk aktivering, med andre ord, fremstilling av somatisk angst (Gould & Krane, 1979).

En innvending mot teorien er at den ikke sier noe om hvordan og hvorfor aktiveringen påvirker prestasjonen. Et annet poeng er at når utøveren når det optimale nivået for aktivering, skjer det deretter en gradvis reduksjon av prestasjonen. Det finnes en rekke eksempler fra praktisk idrett at så ikke alltid er tilfelle. Flere teorier bygger imidlertid på den omvendte U-kurve og er en videreutvikling av denne.

Mange utøvere og trenere vil mene at jo mer aktivert en er desto bedre blir prestasjonen. Derfor brukes ofte mye tid rett forut for en konkurranse til å øke aktiveringen, noe som tjener mot sin hensikt dersom aktiveringen blir for høy. Et høyt aktiveringsnivå er derfor kun effektivt inntil et visst punkt, en økt aktivering utover dette vil gå utover prestasjonen (Schmidt og Lee, 2014).

Ulike bevegelsesoppgaver tåler ulik grad av spenning/aktivering. Sammensatte og teknisk krevende bevegelser som vi eksempelvis finner i turn, tåler liten grad av spenning mens enkle og mindre kompliserte bevegelser tåler mer aktivering før det går utover prestasjonen (Schmidt og Lee, 2014). Tilsvarende finner vi, som tidligere nevnt, at godt automatiserte bevegelser tåler mer aktivering enn bevegelser som er lite automatisert og er i en tidlig innlæringsfase (Schmidt og Wrisberg, 2008).

Som mange idrettsutøvere har erfart, var Yuri Hanin blant annet opptatt av at det var vanskelig for utøveren å treffe det optimale punktet for aktivering. Derfor mente han at utøveren skulle finne sitt optimale område eller optimale energisone der muligheten for å prestere best var til stede. Et viktig poeng med teorien til Hanin er at denne sonen er individuell og vil således variere fra person til person, også innenfor samme idrett (Gould og Krane, 1979).

Dette er en viktig årsak til at når vi som trenere arbeider med utøveres mentale egenskaper, bør dette vanligvis skje individuelt og ikke kollektivt.

Også Martens tar utgangspunkt i den ”omvendte U- kurven” som han deler i to soner: (1) Psyke opp sone og (2) Psyke ned sone. For å ligge innenfor den optimale energisonen som er en forutsetning for å prestere optimalt, må en enten ligge høyt på psyke opp-sonen eller lavt på psyke-ned sonen. Reversibiliteten innebærer at du hele tiden skifter mellom de to sonene, hvilket innebærer til dels ulike opplevelser for personen, men er positiv og uproblematisk så lenge du ligger innenfor den optimale energisonen. En altfor lav aktivering i psyke opp-sonen vil ha negativ konsekvens for prestasjonen på samme måte som en for høy aktivering i psyke ned-sonen vil ha tilsvarende negativ betydning. (Gould & Krane, 1979).

Emosjoner i idrett med fokus på glede

Som nevnt innledningsvis, får emosjonelle forhold knyttet til toppidrett ofte et negativt fokus: prestasjonsangst, konkurransenervøsitet, stress, frykt og angst m.m. Det er viktig, blant annet gjennom mental trening, å lære seg å mestre ulike emosjonelle og følelsesmessige utfordringer knyttet til konkurranse og trening. Men idrett bør først og fremst være positive opplevelser der mestring og glede er det viktigste! Ikke bare er dette positivt for oss som menneske, men er samtidig en  viktig vei til utvikling, fremgang og gode prestasjoner!

Kilder

Arent, S.M., Landers, D.M. 2003. Arousal, Anxiety, and Performance: A Reexamination of the Inverted-U Hypothesis. Research Quarterly for Exercise and Sport. Volume 74, Issue 4. S. 436-444.
Bjerke, T., Svebak, S. 2005. Psykologi for høgskolen. Oslo: Gyldendal akademisk. S.100-108, 358-359.
Evenshaug, O., Hallen, D., 2007. Barne- og Undomspsykologi. Oslo: Gyldendal Akademisk. S. 163-164.
Gould, D., Krane, V., 1979. The Arousal – Atheletic Performance Relarionship: Current Status and Future Directions. I:Psychology of motor behavior and sport - 1979 : annual publication of the North American Society for the Psychology of Sport and Physical Activity ... presented at the annual conference held June 26-30, 1979 at the Universitédu Québec a Trois-Rivières, Canada. Champaign, Ill.: Human Kinetics.
Imsen, G. 2014.  Elevens verden: Innføring i pedagogisk psykologi. Oslo: Universitetsforlaget. S. 293-325.
Landers, D.M. 1980. The Arousal-Performance Relationship Revisited. Research Quarterly for Exercise and Sport. Volume 51, Issue 1. S. 77-90.
Malmo, R. B., 1959. Activation: A neuropsychological dimension. Psychological Review, Vol 66(6). S. 367-386
Pensgaard, A.M., Hollingen, E. 2006. Idrettens mentale treningslære. Oslo: Gyldendal Undervisning. S. 42-70, 71-87, 88-109.
Schmidt, R. A., & Lee, T. D. 2014. Motor learning and performance. United Kingdom: Human Kinetics. S. 56-58.Schmidt, R. A., & Wrisberg, C. A. 2008. Motor learning and performance. United Kingdom: Human Kinetics. S. 40-41.
Teigen, K.H., 1994. Yerkes-dodson: A Law for All Seasons. Theory & Psychology. Sage. Vol. 4(4). S. 525-547.
Yerkes, R.M., Dodson, J.D. 1908. The relation of strength and stimulus to rapidity of habit formation. Journal of Comparativ Neurology and Psychology, 18, 2. 459-482.
For de spesielt interesserte: Ursin, H., Zahl-Begnum, O.H., 1993. Biologisk psykologi. Oslo: Tano Aschehoug. Kap. 5 Aktivering.

Publ./endret 24.02.2020